Smerte, skader og følelser

Smerte er i følge nhi.no definert som en ubehagelig opplevelse som forbindes med skade, eller noe som oppfattes som skade, i en del av kroppen.
Det poengteres også at smerte er svært subjektivt, hvilket innebærer at samme utløsende årsak kan gi varierende grad av smertet avhengig av individets individuelle smerteterskel.

Det finnes svært mange ulike faktorer som kan fremprovosere og påvirke våres oppfatning av smerte.
Hvorvidt man føler smerte eller ikke, avhenger med andre ord delvis av hver enkelts særegne personlighet.
Mye smerte er forbundet med fysisk smerte, deriblant skader som kan behandles på et operasjonsbord eller med gips og krykker over tid. Det er imidlertid svært viktig å være observant overfor den psykiske smerten en sannsynligvis blir eksponert for i større eller mindre grad i løpet av livet - en smerte som kan innebære alt fra resultater av psykiske lidelser til intens kjærlighetssorg.
Omfanget av ordet smerte er med andre ord enormt. Det er derfor svært vanskelig å kunne beskrive hvilken smerte man føler og bærer på, om man ikke ligger langstrakt på legevakten med brukket skinnlegg.

Slitasje- og belastningsskader er noe en del idrettsutøvere opplever å bli utsatt for i løpet av livet, og mange opplever at man må ta en midlertidig pause innenfor idretten slik at ikke skadene skal utvikle seg ytterligere og videre hemme en eventuell karriere. Man må høre på smerten, og følge intensjonene som tilsier at man må stoppe opp og vente til man er klar for å fortsette.
Jeg vil imidlertid ikke omtale meg selv som en idrettsutøver, men jeg føler per dags dato at jeg har en del slike slitasje- og belastningsskader på den psykiske tilstanden min - hvilket jeg opplever som svært hemmende og smertefullt.
Hverdagen blir påvirket i stor grad av tyngden som hviler på psyken min. Det blir vanskeligere å stå opp om morgenen, det blir vanskelig å fullføre dagsplanene mine og det blir enklere å legge seg i fosterstilling under dynen, omsvermet av destruktive tanker. Det blir vanskeligere å smile, vanskeligere å le, vanskeligere å yte sitt beste i enhver sammenheng og vanskelig å holde tritt med en intens og krevende behandling.
Jeg har nemlig begynt å føle på de bortgjemte følelsene. Føle på det jeg anser som uholdbar smerte som har vært gjemt bak lange sulteperioder og undervekt. Smerten som har lagt som en eksplosiv innvendig tenning, omkranset av midlertidige løsninger for å unngå å kjenne på det som virkelig utløser min psykiske problematikk. Smerten og følelsene som har blitt dempet ved hjelp av mat; i all hovedsak sult, men som nå får sitt frie utspring gjennom hele kroppen min.

For meg gjør dette forferdelig vondt. Dette er hva jeg vil definere som smerte;
En ubehagelig opplevelse som forbindes med skade.
Akkurat slik definisjonen tilsier. Skade på mitt indre, mitt jeg og min sjel.
Jeg har i den sammenheng ikke klart å kjempe for meg selv, og gjennomføre behandlingen for min egen skyld. Selvhatet og selvforakten kontrollerer enhver handling jeg foretar meg og enhver tanke som kretser rundt i hodet mitt, så jeg har prøvd å tenke på de som vil meg godt, og ønsker at jeg skal klare å kjempe meg igjennom dette helvete for å kunne fortsette behandlingen.
Jeg har derfor prøvd så godt det lar seg gjøre å få dagene til å gå på automatikk, slik at jeg alltid har hatt noe håndfast å forholde meg til. Jeg har nektet å la følelsene som forårsaker den intense smerten få sitt utspring, og jeg har dermed prøvd å holde meg til konkrete gjøremål til enhver tid slik at jeg har kunnet fortsette å holde følelsene og smerten på avstand.

Jeg innser derimot nå at dette ikke går lenger. Jeg kan ikke fortsette å legge følelsene på vent. Psyken min klarer ikke flere knekk forårsaket av ytterligere slitasje og belastning.
 Jeg trenger hvile. Jeg trenger ro. Jeg trenger tid til å tenke over hva jeg ønsker å få ut av livet. Jeg trenger tid til å få hjelp med følelsene mine nå som normalvekten er på plass. Jeg trenger hjelp til å opparbeide alternative måter å takle den indre smerten på, som ikke fører til fysisk skade.
Om jeg ikke får den friheten og muligheten til å tenke meg godt om og videre ta meg tid til å få den hjelpen jeg trenger, vil slitasjen fra tidligere feiltrinn og de nå så tydelige belastningsskadene som regjerer innvendig, ta knekken på meg, og fallhøyden vil fordobles.
Jeg ønsker ikke lenger å smile når jeg ønsker å gråte.
Smerten viser seg og jeg kan ikke lenger overskygge det som skjuler seg på innsiden. Det som så inderlig ønsker å komme ut, må få sitt utspring. Jeg har det nemlig per dags dato svært vondt.
Jeg innser derfor at jeg nå må stoppe opp, trekke pusten og møte min største motstander med åpent sinn og videre takle utfordringene det vil by på uten å ty til spisevegring, isolasjon og dødelig trening som en midlertidig og effektiv flukt.

Trosse angsten. Trosse smerten. Trosse mine psykiske hindringer.

Det vil gjøre vondt - forferdelig vondt, men den som tar to trinn om gangen i trappen for å nå toppen fortest mulig, vil få en mer fremtredende og intens melkesyre i lårene på toppen enn den som tar steg for steg.
For vet dere?
Det er mer hensiktsmessig å gjennomføre en etappe over tid og videre sprade styrket over målstreken, fremfor å bruke opp all sin kraft før man er i mål og videre ligge handlingslammet en halvkilometer unna målområdet.

If i wear a mask

I can fool the world

But i can not fool my heart.