Lykke

Et evig jag etter lykke og en udefinerbar perfeksjon spiller sterke og dominerende roller i livet mitt. Drømmer om å kunne sveve over stormer, tordenskyer og farlige luftspeilinger på en gylden, trygg og varm sky, og samtidig være fylt av fryktløse, glade og såkalt lykkelige tanker og følelser, har vært et mål for meg så lenge jeg kan huske.

"Da er jeg fullkommen. Da er jeg verd noe. Da skal jeg være fornøyd. Da skal jeg leve".

Jeg har alltid hatt en vag følelse som tilsier at jeg ville overkomme mine egne begrensninger, hvilket blant annet innebærer å bryte strenge og tvangspregede tanke- og handlingsmønstre, være et hyggeligere menneske utad og videre leve et liv bestående at vakre, bekymringsløse og glade dager. Med andre ord:

jeg skulle bli lykkelig. Lykkelig og preget av evig perfeksjon. 

Men hva er egentlig lykke? Hvordan skal man definere et lykkelig menneske med et fullkomment liv? Finnes det egentlig noe som kan kalles fullverdig lykke og perfekte liv? Går det virkelig an å sveve på en sky, eller er det bare en metafor på noe uoppnåelig? Kan man være lykkelig uten å egentlig vite det?

Jeg har stilt meg selv disse spørsmålene gjentatte ganger, uten å få noen passende eller fornuftige svar i retur.

Etter mye fundering og tankekvern, har jeg derfor kommet frem til at jeg personlig tror jeg har misforstått hva som inngår i definisjonen av lykke. Jeg trodde at lykken ville omfavne meg så lenge jeg ble tynn. Jeg trodde at det å bli tynn nok ville omdanne livet mitt fra å være preget av dårlig selvbilde og selvforrakt, til å lyse opp i en evig lykkerus som besto av fargerike tanker, et godt selvbilde og lykkelige medmennesker.

Problemet var vel at "tynn nok" var et uoverkommelig prosjekt. Et evigvarende prosjekt man aldri ville klare å fullføre. "Tynn nok" var ikke en konkret målsetting, men en indirekte betegnelse på en vei mot helvete.

Jeg har gjentatte ganger prøvd å reflektere over hva jeg per dags dato har i livet mitt som kan gjøre meg lykkelig. Jeg har en unik familie, fantastiske venner, et trygt og trivelig sted å bo, penger, mat og drikke, gode karakterer og alt annet jeg kan tenke meg. Jeg har alltid hatt et godt liv utad, og aldri manglet noe i form av verken kjærlighet eller materialistiske gjenstander. Men jeg har manglet én vesentlig ting i livet mitt; kjærlighet overfor meg selv.

Hatet overfor meg selv har vært sterkt så lenge jeg kan huske. En evig intern trakassering av meg selv, utseende mitt og handlingene mine, har vært voldsomt dominerende - hvilket har resultert i et ekstremt dårlig selvbilde og et drastisk stigende selvhat. 

Ingenting jeg har foretatt meg har vært godt nok, og jeg har forbannet meg selv sønder og sammen gjentatte ganger for bagateller ingen andre enn jeg selv har bemerket seg. 

Til tross for at definisjonen av "lykke" er svært individuelt, innså jeg nylig at dette med perfeksjon og selvhat er faktorene som har gjort at jeg ikke har kunnet anse meg selv som lykkelig.

Tidligere så jeg nemlig ikke at jeg var nødt til å bli noen lunde tilfreds med meg selv for å kunne leve et såkalt lykkelig liv.

Jeg innser derimot nå at det eneste som hindrer meg i å leve det livet jeg så sårt ønsker å leve, er meg selv, mine destruktive tankemønstre og mitt evig jag etter ubetinget perfeksjon. Jeg har virkelig alt jeg kan ønske meg i livet, bortsett fra aksept overfor meg selv, min kropp, min personlighet og mine evner til å utrette noe. Jeg er selvsagt innforstått med at det å bli glad i seg selv og godta seg selv for den man er, ikke er gjort over natten, men jeg er villig til å kjempe med både nebb og klør for å en gang kunne klappe meg selv på skulderen, og fortelle meg selv høyt og tydelig at jeg er bra nok - uavhengig om jeg har prestert med karakteren 6 på eksamen, eller om jeg ligger i sykehussengen med organsvikt grunnet underernæring. 

For vet dere hva? Lykkelig eller ei - vi er alle god nok på hver vår unike måte.

"Being happy doesn't mean that everything is perfect. It means that you've decided to look beyond the imperfections."