Svar på spørsmålsrunde del 1: selvskading

 Svar på spørsmålsrunde del 1: Selvskading

Driver du/har du drevet med noen form for selvskading?
- Ja, det har jeg så absolutt. En mer omfattende beskrivelse av min selvskading kan dere lese om her. Jeg har også skrevet om noe jeg kaller "prosjekt selvhjelp", det kan dere lese om her.

Hvordan selvskader man seg?
Selvskading går ut på å påføre seg selv skade, og arter seg videre svært individuelt.
Selvskading og den påfølgende smerten, kan omtales som en ikke-optimal midlertidig måte enkelte mennesker benytter seg av for å løsne en eventuell uro og indre smerte på.
Eksempler på selvskading kan være kutting, brenning, slåing, plukking, kloring, biting, oppkast, sulting, dunking av kroppsdeler mot harde overflater, svelging av farlige stoffer og annet som fører til at kroppen blir utsatt for smerte/skade.
I verste fall kan selvskading føre til svært omfattende og langvarige skader og det er derfor svært viktig å ta tak i problemet så tidlig som mulig for å forebygge eventuelle farlige langtidsvirkninger.

Vet foreldrene dine/familien din om selvskadingen?
- Ja, både foreldrene mine og resten av den nærmeste familien min vet om selvskadingen min.

Hvordan fant de ut av det?
- I og med at jeg ofte omtaler min til tider vanvittige spiseforstyrrede atferd som alvorlig selvskading, har de vært bevisst på at jeg bruker spiseforstyrrelsen som et selvdestruktiv handlingsmønster i lang tid. Når selvskadingen eskalerte til å bli mer fysisk tydelig i form av blod, sår og arr, prøvde jeg naturlig nok å skjule dette så godt som overhodet mulig i starten. Det tok dog ikke lang tid før de bemerket seg blodige klær og tydelige skader på kroppen min. Jeg er en person som klemmer foreldrene mine flere ganger daglig, og da de ved flere anledninger presterte å klemme meg på "feile steder" som var skadet, men som jeg usynliggjorde ved hjelp av klær, resulterte det i smertereaksjoner fra min side, og det var da ikke vanskelig å forstå at noe var alvorlig gale under lagene med store dekkende gensre og joggebukser.
Det var også et par anledninger hvor jeg glemte bort hele selvskadingen og trasket rundt i huset med korte ermer - hvilket resulterte i voldsomme konfronteringer og tårevåte samtaler.

Hvordan reagerte de på det?
- At barnet de elsker over alt i verden påfører seg selv bevisst skade i form av fysiske handlinger, tror jeg må være noe av det verste en forelder kan oppleve.
Jeg har sett dem gråte over skadene mine opp til flere ganger, og det skjærer meg langt inn i hjerteroten at jeg påfører dem en så intens psykisk smerte. De har kjeftet på meg, holdt meg fast og truet med både det ene og det andre, men samtidig også gitt meg varme ord, lagt ut om hvor elsket jeg er, samt tryglet på sine knær om at jeg må slutte med det jeg holder på med. Jeg hater å være bevisst ved tanken om at jeg, slik jeg subjektivt oppfatter det, er roten til deres sorg. Det å føle seg fullstendig maktesløs, må være en ubeskrivelig vond følelse for dem. Likevel kan ikke deres reaksjoner ene og alene stoppe den selvdestruktive atferden min.
Omtanken og følelsene deres kan dessverre hverken kurere spiseforstyrrelsen, selvskadingen eller mine psykiske lidelser generelt. Her må profesjonelle mennesker hjelpe meg å ta tak i problemene. Tårer og hete diskusjoner mellom meg og mine foreldre kan med andre ord ikke kurere mine psykiske plager - hvilket er den eneste grunnen til at selvskadingen i mitt tilfelle er et faktum.

Viser du arrene dine til folk? Bare dine nærmeste eller kan du vise de til hvem som helst?
- Hvorvidt jeg viser arrene mine eller ikke for allmennheten, varierer veldig i forhold til sinnstemningen min. Har jeg en forholdsvis ok periode, kan skammen og selvforakten som er fremprovosert av selvskadingen dabbe litt midlertidig av, og jeg kan gå med klær som er utfordrende med tanke på arr og tydelige tegn som bunner ut i en selvdestruktiv atferd. Har jeg derimot en sårbar periode, dekker jeg til hver minste del av kroppen min og er livredd for at noen skal bemerke seg ujevnheter i hudlaget eller annet knyttet til selvskading.
Når det gjelder de nærmeste vennene mine, er jeg overhodet ikke flau når det gjelder å vise arrene mine. Jeg har en omgangskrets bestående av fantastiske individer jeg nærmest stoler blindt på. Jeg har aldri møtt på en støtende kommentar, tilbaketrekning eller vonde blikk fra mine nærmeste venner som et resultat av tydelig innsikt i min selvskadingssirkel. Ved å ikke legge skjul på selvskadingen overfor dem, oppnår jeg heller en god nærhet i form av klemmer og varme ord som virker som krykker mot selvskadingen - hvilket jeg aldri ville vært foruten. Livreddere vil jeg ofte omtale dem som. Det skal derimot sies at jeg aldri tydelig viser åpne sår og kroppsdeler som nettopp har vært igjennom en massakre med meg i hovedrollen. Det har dog oppstått situasjoner hvor skadede hudområder har møtt dagens lys foran vennene mine, og jeg har til tider fått voldsomme reaksjoner, men som ene og alene bare bunner i omsorg og ren godhet fra deres side.
Familien sin deltakelse i selvskadingen plager meg mer. Jeg går aldri med korte ermer rundt familien, i redsel for ubehagelige situasjoner. Slike situasjoner har oppstått ved flere anledninger, og jeg vil for alt i verden være dem foruten. Jeg vet at de ulike reaksjonene oppstår av kjærlighet, men det kjennes ut som om noen skyter pil og bue gjennom organene mine når jeg ser de såre blikkene i de enkelte familiemedlemmenes ansikter. De vet hva som foregår, men vi prøver så godt det lar seg gjøre å unngå å benytte oss problemet som samtaleemner for alles beste.

Noen tips til hvordan fortelle om selvskading?
- Det viktigste rådet jeg har å gi, er å ikke skamme seg over selvskadingen sin. Skam og forakt fører til at man tabubelegger temaer som er vanvittig sentrale for en selv, og det blir ytterst vanskelig å få hjelp til å overkomme problemet. Hjelp er nemlig det viktigste hjelpemiddelet man kan benytte seg av i slike situasjoner. Å oppsøke profesjonell hjelp fra mennesker som er spesialister på områder som bygger på ditt problem, er den største og viktigste gaven du kan gi deg selv når du er rammet av slike hemmende problemer i hverdagen din.
Det er viktig å være bevisst på at selvskadere ikke er svake og/eller oppmerksomhetssyke mennesker. Det er mennesker som ikke vet hvordan de skal takle en psykisk smerte på andre måter enn å ty til selvdestruktiv atferd som rammer en selv på en slik ødeleggende måte.

Dere kan fortsette å stille spørsmål her.

Spørsmålsrunde

Hei dere.

I løpet av den siste tiden har jeg fått mange spørsmål som baserer seg på tingenes tilstand her og nå, min nåværende situasjon, progresjon i behandlingen, mat, kroppsbilde og annet rettet mot helsen min samt spørsmål som fokuserer på livet utenfor avdelingen, dagliglivet, skole og annet et vanlig menneske opplever på daglig basis.

Jeg har hatt en ganske dominerende skrivesperre den siste tiden, men jeg tror det vil hjelpe på kreativiteten min om dere gir meg et lite dytt ved hjelp av spørsmål og eventuelle temaer dere ønsker jeg skal skrive om.

Spør om hva enn dere måtte lure på, så skal jeg prøve å svare etter beste evne.

Venner med spiseforstyrrelser

Som poengtert ved tidligere anledninger, og som en allmenn fornuft tilsier, sliter de aller fleste mennesker med en eller flere former for psykiske lidelser/hindringer i løpet av livet. Hvorvidt den psykiske plagen kan diagnostiseres, er imidlertid ganske så irrelevant i de fleste tilfeller. Psykiske lidelser kan være forårsaket av arvelige, fysiokjemiske, psykologiske og/eller sosiale forhold og kan uavhengig av fastsatt diagnose og medikamentell behandling, blant annet forringe ens livskvalitet, "frata" enkeltindividets mulighet til å periodevis yte ens maksimale, øke muligheten for minsket sosialisering, og vanskeliggjøre livet man ønsker å leve på generell basis.

Jeg har venner som sliter med depresjoner, diverse former for angst og alvorlige tvangslidelser. Jeg har venner som har bipolar lidelse 1 og 2 og venner som har ulike former personlighetsforstyrrelser. Jeg har venner som viser at de sliter og jeg har venner som ikke viser at de sliter. Jeg har venner med god innsikt i sin psykiske helse og venner som famler rundt i blinde uten videre kunnskap angående hva som utspiller seg innenfor kroppens ytre.
Jeg har venner med alle mulige former med psykiske lidelser som er klassifisert etter klassifikasjons- og diagnosesystemet ICD som er utgitt av verdens helseorganisasjon.
Jeg har med andre ord x-antall venner og ytterligere bekjentskaper som sliter på ulike plan med særegne psykiske problemstillinger som på en eller annen måte minsker enkeltpersonens livskvalitet i større eller mindre grad.


Jeg har i den sammenheng også venner som sliter med spiseforstyrrelser eller som er overopptatt av mat, vekt, trening, kropp og kosthold.
Jeg har mennesker i min omgangskrets som er omsvermet av en overopptatthet av mat, vekt og kropp i større eller mindre grad og som videre dyrker slanking/sykdom på daglig basis uten videre større intensjoner om å gjøre noen form for endring i livet - nødvendig eller ei, sykelig eller ei.
Jeg kan takle andres humørsvingninger, angstanfall, depresjoner, (hypo)maniske episoder, episoder med dissosiasjon, traumer og annet forårsaket av psykiske problemstillinger.
Fokus på mat, vekt og kropp i min omgangskrets ligger derimot i en helt annen dimensjon enn andre psykiske lidelser for meg. Det er nettopp dette jeg ønsker at dette innlegget skal fokusere på.

"Å dyrke slanking/sykdom" er for meg et vidt begrep som kan oppfattes svært forskjellig. Jeg føler meg derfor nødt til å understreke hva jeg personlig ligger i uttrykket for å kunne fortsette her.

Å dyrke slanking/sykdom vil jeg beskrive som en rekke handlinger som utvikler slanking/sykdom på daglig basis.
Den tiden jeg var på mitt sykeste vil jeg omtale som en tid jeg dyrket sykdom, uavhengig av hvor grusomt jeg hadde det og hvor lyst jeg hadde til å komme meg ut av knipen jeg hadde rotet meg inn i. Jeg gikk frivillig inn i en form for behandling, men aktet ikke å gjøre endringer i dagliglivet mitt for å forhindre at sykdommen eskalerte og skadet meg mer enn hva den allerede hadde gjort og fortsatt gjorde.
Jeg var låst i sykdommen og fulgte behandlingsopplegget med bind foran øynene og med armene bundet på ryggen. Jeg famlet meg frem i blinde med spiseforstyrrelsen som min eneste livsledsager som fortalte meg i hvilken retning jeg skulle tråkke og hvor fort jeg skulle bevege meg i bestemte retninger. Det betyr ikke at spiseforstyrrelsen på daværende tidspunkt var ukomplisert å leve med eller at jeg hadde lyst til å holde dens hånd - heller tvert imot. Det betyr at jeg ikke var klar for endring. At jeg ikke var klar til å vinke farvel til spiseforstyrrelsen som styrte meg med jernhånd
Å dyrke slanking/sykdom vil derfor subjektivt sett være å fortsette en vektnedgang, nekte å gå opp i vekt - da sett i perspektiv ved eventuell undervekt, aktivt utsette seg selv for oppkast, trening og annen kompensering, utelukke enkelte typer mat, utføre tvangspregede spiseforstyrrede handlinger og annet som vedlikeholder overopptattheten/spiseforstyrrelsen.
Jeg sier, sett i perspektiv av min situasjon, ikke at man fra intet skal tenke i overkant rasjonelt og videre storme døren til den eventuelle behandleren sin og hoppe desperat av glede fordi man plutselig har innsett at man har oppskriften på å bli frisk, legge ut om hvilke enorme antall kalorier man hadde økt med samt skryte iherdig av antall kilo vekten hadde steget med i løpet av de siste ukene som følger av det økte matinntaket.
Om overopptattheten har utviklet seg til en spiseforstyrrelse, tar behandlingen av fokuset på mat, vekt og kropp i de aller fleste tilfeller lang tid - selvfølgelig sett objektivt da det varierer voldsomt fra individ og individ hvor kompleks spiseforstyrrelsen er og/eller hvor stort ønsket om et friskt liv er.
Det kan også utgjøre en stor forskjell om sykdommen har vedvart i et halvår og om spiseforstyrrelsen har fratatt deg halve livet.
Det sies at jo lenger sykdommen har vært en del av livet ditt, jo bedre spikret sitter rutiner, tanker, følelser, gjøremål og handlinger i kroppen og hodet - hvilket allmenn sett er svært logisk. Har livet ditt vært bygget på en spiseforstyrrelse så lenge man kan huske, er det svært vanskelig å kunne se for seg et liv uten, og videre ta sikte på at det ér noe på en såkalt "frisk side". Har man derimot forholdsvis "nylig" med tanke på leveår fått erfare hvor godt er frisk liv kan være, kan det i mange tilfeller være lettere å gjøre en rask helomvendig handlingsmønstrene fordi man vet hva et friskt liv har å tilby.
Med andre ord bruker noen flere tiår i behandling hvor han/hun tar ett skritt frem og to tilbake, to skritt fram og ett tilbake og så videre, mens andre bruker et knapt år på å frarive seg fra spiseforstyrrelsen ved hjelp av store steg i riktig retning med fåtall små og såkalt ubetydelige tilbakefall underveis.
Å dyrke slanking/sykdom vil i mine øyne da nødvendigvis ikke bety å fremstille en spiseforstyrrelse på en glamorøs eller uproblematisk måte - heller tvert imot. Å dyrke slanking/sykdom vil være å nekte å gjøre noe som helst fremskritt i behandling (da sett uavhengig av tid) eller å benekte overfor seg selv og omverdenen at man faktisk har et problem eller en overopptatthet av mat, vekt og kropp.

Nå har dere fått min definisjon av nevnte begrep inn med både en og to teskjeer og jeg kan derfor fortsette til hovedpoenget i innlegget.

Å ha venner som tydelig kjemper en kamp for å frisk hverdag, med tydelige handlinger som bekrefter nettopp dette, står i stor kontrast til individer som tydelig dyrker slanking/sykdom med full bevissthet.
Nå skal det poengteres at jeg har fåtall venner som lar overopptattheten av mat, vekt og kropp gå så langt at de utsetter seg selv for alvorlige fysiske skader på daglig- og mer langsiktig basis. Med andre ord kjenner jeg bare en håndfull mennesker som fortsetter en vektnedgang ved allerede tilstedeværende undervekt, bevisst går til innkjøp av mat man skal spise for å deretter sende i retur i kombinasjon med magesyre, tar armhevninger med tårer i øyekroken, løper til han/hun svimer av, isolerer seg selv med isbergsalaten som er ment til å være eneste føde 5-6 dager fremover i tid, eller
som er nødt til å gå i behandling hos psykolog/lege/psykiater direkte ment som hjelp for en spiseforstyrrelse.
Alvorlighetsgraden for meg spiller ingen rolle.

Omgivelser som bygger på mat, vekt og kropp med hensikter som bygges på alt annet enn hva jeg sikter etter gir en helt annen innvirkning på meg enn andre problembaserte situasjoner fremprovosert av andre psykiske problemstillinger. Mat, vekt, trening og overopptatthet av vekt, kropp, utseende og kosthold trigger meg og hindrer meg i min tilfriskningsprosess.
I situasjoner hvor kosthold blir et hovedtema, trening blir en avhengighet, kropp blir et negativt tema med fokus på syltynne idealer som perfeksjon og nedgang i forhold til vekt blir et evig jag, oppstår det triggere som for mitt vedkommende utløser depresjon, angst og alvorlige spiseforstyrrede handlinger. Så lenge mine medmennesker bevisst unngår bestemte matvarer, trener daglig fordi han/hun får dårlig samvittighet når han/hun ikke har bevegd seg eller presterer å stå foran andre mennesker å klage over områder på kroppen som er tydelig normale eller minimale skjer det noe oppe i hodet mitt.
Plutselig blir alt jeg arbeider for ubetydelig. Alt raser sammen og danner kaos innvendig. Det utløser triggere som hindrer meg i å nå målet mitt som baserer seg på å bli frisk. Triggere som sparker fot på fremgangen i behandlingen min og som sender meg hjelpeløst tilbake til startstreken.Vektnedgang, oppkast og minimale matinntak blir eneste fokus og jeg strekker meg så lang jeg er etter sykdommens utstrakte hånd. Jeg begir meg igjen ut i et massivt kaos hvor jeg aldri er god nok og aldri strekker til. Jeg gir slipp på alle fremskritt og forbanner meg selv for å prøve å kjempe meg vekk fra spiseforstyrrelsens veiledning. 

Og da må jeg spørre meg selv;
Hva i helvete skal jeg gjøre i slike situasjoner?
Skal jeg bevare et i utgangspunktet godt vennskap som har en hel del å by på, som er fylt med minner og begivenheter, latter og støttende skuldre, men som påfører meg selv skader som er med på å frata meg muligheten til å bli frisk og i verste fall kan føre til en forverret psykisk- og fysisk helse, eller skal jeg ta alvorlighetsgraden av triggeren på alvor og tenke på meg selv, min helse og min fremtid og dermed bite i det vanvittig sure eplet, felle en rekke tårer og slippe en god venns hånd for en stund til jeg får samlet meg og konkludert meg selv som frisk?
Er det egoistisk å utføre nevnte handling? Er det egoistisk av meg å gi slipp på mennesker jeg har en oppriktig gjensidig kjærlighet med til fordel for mine nåværende egne behov, som i verste fall kan utvikle seg til å bli vedvarende komplikasjoner?

Her kommer problemstillingen som for mange høres forferdelig selvmotsigende og uforståelig ut. Problemstillingen som får mange mennesker til å skakke på hodet med tanke på det jeg nylig skrev.

Jeg har venner jeg har vært innlagt med. Venner jeg har vært innlagt på seksjon for spiseforstyrrelser med. Venner jeg holder fast ved og som jeg vil bevare for resten av mitt liv til tross for deres overopptatthet av mat, vekt og kropp. Til tross for deres spiseforstyrrelse.

Ser dere ytterpunktene?
Jeg har fått mange spørsmål angående vennskap knyttet i relasjon til sykdom.
Ødeleggende? Skadende? Triggende?
Det kan for utenforstående høres uforståelig ut. Hvordan kan jeg ta pause fra vennskap jeg har hatt i lengre tid enn jeg kan memorere som er midlertidig kuttet ut grunnet triggere i forhold til mat, vekt og kropp som hindrer med i å delta i livet som frisk fra spiseforstyrrelsen, og videre opprettholde vennskap som er basert på det såreste punktet i livet mitt som er årsaken til triggerne - spiseforstyrrelsen?


Jeg har vennskap som er blitt til via en i grove trekk felles problemstilling, men som derimot er med på å bekjempes ved hjelp av samme intense ståpåvilje og ønske om et friskt liv. Det er her svaret mitt ligger. Det er her triggerne ikke oppstår og her hvor begrepet "å dyrke slanking/sykdom" ikke er gjeldende.
Vi kjemper en kamp mot syltynne liv. Vi kjemper en kamp mot sykdom hvor mat, vekt og kropp ikke er dominerende faktorer.
Dette er venner jeg kjemper med, venner jeg forveksler klemmer og støttende ord med, venner jeg spiser med, venner jeg deler oppturer og nedturer med, venner det blir vist gjensidige følelser både på godt og vondt med, venner jeg deler erfaringer med og venner som tar steg i samme retning som meg.
Dette er bekjentskaper som jeg har knyttet gjennom smerte, tårer og blod, men som samtidig gir meg så mye mer enn sykdomsrelaterte tilknytninger.
Dette er venner jeg tilbringer mesteparten av min tid utenfor avdelingen med, venner jeg ler med, venner jeg har idiotiske samtaleemner med, venner jeg har intern humor med, venner jeg drar til byn med, venner jeg shopper med, venner jeg drar på café med, venner jeg fester med, venner jeg overnatter hos, venner jeg deler enhver hendelse i livet mitt med, venner jeg ligger henslengt i sofaen og spiser sjokolade med positive hensikter med, venner jeg har matkrig med, venner jeg er så ufattelig glad i til tross for at vennskapet i all hovedsak ble bygget på samme elendighet. Listen fortsetter i det uendelige. Kort sagt venner som har blitt noen av mine beste venner på forholdsvis kort tid som jeg kan ha de friskeste perioder med. Venner som jeg stiller på lik linje som vennskap som har vedvart i mange flere år.
Ingen negative vibber, ingen trigging på noen som helst punkt. Gjennomførte ekte, gode og positive vennskap jeg aldri ville vært foruten til tross for at vi lever et liv som arter seg anderledes enn andre.

Prøv nå å se dette i stort perspektiv. Det virker så vanvittig selvmotsigende, men samtidig har det så uendelig store ytterpunkter at det for meg er helt riktig.

Så her er jeg. Nadia. Tredve kilo tyngre enn for knappe året siden.

 Bildet er tatt i slutten av februar. 

Ingen anorektisk kropp, ingen bulimiske kinn. 

En tilsynelatende vanlig jente som holder på å finne sin plass i en frisk hverdag sammen med mennesker med samme intensjoner.

En hverdag hvor strengt kosthold, kropp, trening og slanking ikke er i fokus.

Video; anorektisk shorts

Denne filmen sier mer enn tusen ord.
Shortsen på videoen brukte jeg et år tilbake i tid kombinert med et stramt belte rundt livet.
At jeg i det hele tatt filmer situasjonen og publiserer den her, viser hvor langt jeg er kommet i prosessen for å bli frisk.
Det skal i den sammenheng sies at jeg LER av det hele. Et halvt år tilbake i tid ville dette resultert i massive mengder blod og tårer.
Tror jeg skal donere bort shortsen til min syv år gamle kusine.

Selvskading

Mine innlegg her på bloggen som omhandler synspunkter, erfaringer og drøftninger rundt aktuelle problemstillinger for mennesker med ulike psykiske lidelser er ikke basert på faktaopplysninger eller fasitsvar på hvordan et psykisk sykt menneskets hverdag eller sykdomsforløp utspiller seg. Det er derfor viktig å bemerke seg at dette er mine personlige erfaringer fra min sykdom og dens forløp. Ting jeg har erfart/erfarer på daglig basis, kan med andre ord være totalt ukjent for andre i liknende situasjoner, for til tross for at det finnes konkrete forutsetningen for å få stilt en spesifikk diagnose, kan symptomene på sykdom variere veldig fra individ til individ. Om kilder er brukt, vil det henvises til de eventuelt brukte kildene etter konkrete utsagn, bilder (da direkte linket ved tastetrykk på objektet) og/eller avsnitt. Ellers er det viktig å bemerke seg at denne bloggen er skrevet basert på mine personlige oppfatninger angående sykdom og min personlige forståelse for min psykiske situasjon. 
__________________________________________________________________________




Det er så mange sentrale problemstillinger som rammer de aller fleste i løpet av livet som er så vanvittig sosialt tabubelagt. Å tabubelegge et tema skaper naturlig nok en rekke forskrudde og usanne fasitsvar og vinklinger på situasjoner, deriblant ulike sinnstilstander som bygges på forferdelig mange individuelle problemstillinger og som utgjør både negative og positive ting på daglig basis.
Temaet jeg nå har tenkt å komme med et knippe subjektive erfaringer og meninger om, dog i såkalt "alvorlig grad", er forsåvidt ikke så forferdelig utbredt med tanke på verdens folketall, men likevel rammer det mange mennesker i større eller mindre grad en gang i løpet av livet.
Selvskading. De aller fleste handler nemlig selvdestruktivt i enkelte faser i livet. Årsakene til nevnte atferd kan være så mangt, i hovedsak ofte enkelthendelser, men atferden kan også tre frem som et resultat av noe langvarig som bunner i skam, selvbebreidelse og/eller selvforakt. 
Det hjelper forsåvidt egentlig lite å gi en massiv avhandling angående temaer det er umulig for utenforstående å sette seg inn i grunnet temaet surrealistiske funksjon og videre betydning, men jeg vil likevel prøve å gi dere en innsikt i hvordan hverdagen til et menneske med et konstant behov for å lindre sin psykiske smerte ved å fremprovosere en dominerende fysisk smerte utspiller seg - også kalt en selvskader. Selvskading. Selvpåført smerte. Selvdestruktiv atferd.
Jeg håper dere leser med respekt, og at dere blir noen små men gode erfaringer rikere.

There are seeds of self-destruction in all of us that will bear only unhappiness if allowed to grow.

Desperat selvdestruktivitet i form av selvskading har vært mitt tilfluktssted det halvåret etter jeg i affekt skrev meg ut fra all behandling for anoreksien/spiseforstyrrelsen i august.
Blod, tårer, sår og arr. Angst, depresjon, forakt og selvhat.
Jeg har blitt besatt av følelsen som oppstår når et redskap blir skjøvet ned i den myke huden og røsket bortover slik at blodet strømmer nedover håndleddet og inn i håndflaten eller når jeg utfører en handling som fører til at kroppen skriker etter hjelp og avgir ulike kroppsvesker som i all hovedsak skal være nærmest usynlig for omverdenen om det fremprovosert av en selv.
Nettopp den følelsen som demper alt av det psykiske støyet som danner orkaner innenfor hud, fett, blod, organer og annet livsnødvendig verktøy for menneskekroppen.
En øyeblikkelig beroligende effekt som virker som en midlertidig utstikker fra virkeligheten.
Det er i denne sammenheng det er viktig for meg å påpeke at det er nødvendig for enhver å være inneforstått med at selvskading og selvmord er to vidt forskjellige handlinger. I de aller fleste tilfeller er ikke selvskading begått med en bakenforliggende suicidal hensikt - heller tvert imot. Nå snakker jeg i hovedsak om den fysiske selvskadingen, forårsaket ved hjelp av skarpe redskaper.
Man dør nemlig ikke av et risp ved håndleddet, som regel ei heller av et stort kutt oppover underarmen. Kuttets plassering på armen, uavhengig av plass og dybde/alvorlighetsgrad, symboliserer likevel tanker om døden, fordi det for mange oppfattes som forferdelig vanskelig å leve i ens midlertidige eller konstante livssituasjon.
For mitt vedkommende dreier selvskadingen seg i hovedsak om en intens trang til å påføre meg selv smerte og skade fysisk for å forgjeves prøve å dempe den innvendige intense smerten som herjer med kropp og sjel dag ut og dag inn. Selvskading er noe jeg i større og mindre grad har drevet med lenge - i hovedsak i form av spiseforstyrret atferd i forskjellige former, grader og intensitet; ekstrem sulting og/eller hyppig oppkast, men som i løpet av det siste halvåret, har utviklet seg til å bli mer intens ved eskalerende oppkast i tillegg til hyppig bruk av gjenstander som synlig kan være med på å ødelegge kroppen min.
I tillegg til å dempe en hemmende sinnstemning, vil selvskadingens varige merker for min del være mitt rop om hjelp.
Mitt rop om å få leve. For det er dét jeg egentlig vil. Jeg vil leve.
I mine øyne er derfor det mest paradoksale ved selvskadingen behovet for å få en tilfredsstillende effekt ved å bemerke seg fysisk smerte og blodet som forlater et indre og forflytter seg på utsiden av kroppen, for i tillegg til den symbolske effekten for en selvskader som innebærer å la blodet strømme fra kroppen, innehar blodet en av de viktigste effektene for et menneske; det er den faktiske livskraften som holder oss i live. 
Dissosiasjon er derfor et viktig begrep her. Det er vanlig å gå inn i en "paralysert tilstand" hvor man mister all fornuftig og langsiktig tankegang for større eller mindre tidsperioder - en psykisk tilstand som dominerer all dømmekraft frem til den rasjonelle tankegangen igjen overtar midt inni en handling eller etter at en skade er allerede er skjedd.
Ingen tidsperspektiv. En virkelighetsoppfatning som er forduftet som dugg for solen. Realiteten slår deg plutselig som et uventet snøskred i ansiktet når du bemerker deg den nylig påførte selvdestruktive handlingen som kun hadde en effekt der og da, men som resulterer i varige merker for resten av livet.
Blodet, den livsnødvendige innvendige næringen til en levende menneskekropp har mistet sin effekt når den ligger utenpå kroppen. En vanvittig virkelighetsoppfatning, som virker i overkant selvmotsigende i forhold til meningen med en slik selvforskyldt destruktivitet.

Satt i perspektiv:

Du har kastet deg selv alene ut i en liten redningsbåt som subjektivt sett redder deg fra et synkende skip. Problemet oppstår når skipet er borte og du sitter igjen i redningsbåten din. Kun deg selv og en simpelt bygget redningsbåt. Du kuttet tauene uten å høre på resten av folkemengden.

Du har latt alle hjelpemidler synke med skipet. Du har bare kastet deg selv inn i den første åpenbare redningen, uten videre langsiktig tenkning. Der og da, i øyeblikket, virker løsningen ubeskrivelig genial, men en stund, gjerne bare et par brøkdels sekund i etterkant kommer angsten for hvilke videre hendelser som vil utspille seg etter den simpelt bygde redningsbåten ikke kan bære deg og dine byrder lenger.
Det er når den lille redningsbåten synker at du begynner å revurdere håndteringen av problemstillingen du konkluderte så altfor fort med.

Sånn en liten ting
En liten stikling i en liten potte
Som vil bre sine blader utover
og spre sin duft
i årene som kommer.

Året som er gått; 2011

Nå tar vi snart fatt på reisen inn i år 2012.
Jeg har i utangspunktet ikke helt sansen for det typiske "nytt år, nye muligheter"-uttrykket, men i år anser jeg faktisk nevnte uttrykk som svært relevant for min del.
2011 har mildt sagt vært et grusomt, turbulent og kaotisk år.
Sykdom, sykehusopphold, døgnpasient, dagpasient, spiseforstyrrelse, anoreksi, restriktivt matinntak, depresjon, angst, selvhat, selvforakt, behandling, følelser, kaos, tvangstanker, subjektive og objektive katastrofer, humørsvingninger, store psykiske hindringer, sosial isolasjon, traumatiske opplevelser, bulimiske tendenser, mat, blod, oppkast, mengder med selvdestruktive handlinger, gråt, panikk. Listen er lang.
Men til tross for mengder med negative opplevelser, har jeg opplevd ting som trekker meg mot det nye året med glede og entusiasme.
Når sans skal sies har de negative punktene i 2011 dominert nærmere 98% av året mitt, men jeg tenker som så at når jeg får oppleve lyspunkt, så er det en bekreftelse på at de fremdeles finnes.
Livsgleden er ikke fullstendig gått tapt, til tross for at det stort sett føles slik.
Livets lyspunkter finnes gjemt bak alt det jævlige som foregår i livet mitt.
Dét gir meg håp.
Dét gir meg mot til å fortsette å kjempe.
Dét gir meg et smil om munnen når jeg tillater meg selv å tenke over det.

3. Januar legges jeg inn på døgnbehandling for sykdommen min igjen.
Jeg har bestemt meg at denne innleggelsen skal knekke sykdommen for godt. Jeg er villig til å ofre enda et par måneder vekke fra hjemmet, familie, venner og samfunnet generelt, for å ta et helhjertet tak om sykdommen og videre få tilbake livet mitt en gang for alle.

For å si takk og farvel til året som er gått, har jeg bestemt meg for å legge ut en oppsummering i bilder av hvordan hverdagen min har utspilt seg i løpet av 2011.
Jeg har fått et nytt syn på livet - både på godt og vondt, en hel del nye erfaringer, nye vennskap og en helt ny innsikt i meg selv, mitt særegne følelsesspekter, psykisk sykdom, mennesker rundt meg og livet generelt.
Mesteparten av opplevelsene i året som har gått kunne jeg gledelig skånet meg selv for, men mye ville jeg aldri vært foruten.

Bildene vil være listet i korrekt rekkefølge etter måned og hendelse.
Dere som har fulgt bloggen min en stund, har sannsynligvis sett en del av bildene tidligere, men med tanke på at dette er en fotografisk oppsummering av året som er gått, vil enkelte bilder naturligvis gå igjen.
Det er så mye jeg ønsker å dele, så mye som kan oppfattes som positivt og som jeg ønsker å formidle innimellom all sykdommen som har vært hovedfokus dette året. Jeg ser i den sammenheng at smilene mine eskalerer på slutten av året.Veldig mye preges riktig nok av en påtvunget fasade, men annet er oppriktig og ærlig glede. Fra å være totalt fanget i sykdom, har jeg sakte men sikkert fått tilgang på livet igjen.

Det skal poengteres at jeg vil skåne dette innlegget mest mulig for triggende/sykdomspregede bilder - både overfor meg selv og mine medmennesker, lesere som selv er syk, eller som eventuelt er i "faresonen", i tillegg til at jeg senere ønsker å kunne se tilbake på de positive hendelsene som utspilte seg i år 2011, ikke grave meg enda dypere inn i sykdommen som jeg er på vei å kjempe meg ut av. Det advares likevel om enkelte triggende bilder.
Om dere ønsker en dypere innsikt i årets sykdomsforløp, kan dere blant annet trykke dere inn på innleggene kalt;
Spiseforstyrrelsen bak fasaden - usensurert og ekte, Min hverdag, Exhausted by the mental strain, Smerter, skader og følelser, Angst, Lykke, Som én dråpe blekk (direkte linker) eller trykke dere inn på det dere ønsker å lese om på menyen til høyre.

Jeg ønsker dere alt godt for det nye året.
Måtte året bli fylt med minnerike opplevelse, glede, latter og alt annet mellom himmel og jord du vil anse som et bidrag til økt livsglede.
Dere har både bevisst og ubevisst, hjulpet meg en hel del i min kamp for å bli frisk.
Jeg sender dere all min takknemlighet, kjærlighet og utallige store og gode klemmer.
Tusen takk.

(trykk på bildene for større versjon) 

Januar;

Januar er totalt vekke fra minnet mitt. Husker at jeg forgjeves prøve å prestere mitt ytterste i skolesammenheng, til tross for at helsen min sakte men sikkert raste i feil retning. Fant to bilder som jeg kan dele med dere - resten er slettet og glemt.

Februar;

Dro til københavn og oslo med bestevennen min. Helsen min ble stadig dårligere, men klarte til tross for min psykiske- og fysiske hindringer å kose meg så godt det lot seg gjøre. 

Mars;

Mye frustrasjon og selvhat. Deprimert. Følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg trengte for å bli frisk fra sykdommen. Jeg ble sykere, og jeg så ingen lys i enden av tunnelen. Vekten raste. Mange angstanfall, økende sosial tilbaketrekning og isolasjon fra omverdenen.

April;

Var i new york. Ble lagt inn som døgnpasient på hk6 like etterpå. Tung og vanskelig måned, preget av depressive tankemønstre, angst, selvhat og håpløshet. Reernæringen startet.

 

Mai;

Fortsatt innlagt som døgnpasient. Ekstrem vektøkning. Følte meg innesperret, fanget og livslysten var på bunn. Panikk, angst og depresjon. Feiret 17. mai på sykehuset. Trengte mange samtaler med behandler, lege og kontaktsykepleiere for å takle behandlingen. Masse håndarbeid i form av strikking og hekling for å distrahere tankene vekk fra sykdom.

 

Juni;

Fortsatt innlagt som døgnpasient, begynte som smått med litt lufteturer på egenhånd. Vekten fortsatte å øke. Panikk, angst og depresjon. Klær som ikke passet lenger. Selvhat og sterkt preget av sosialangst. Foreldre som kom på besøk med oppmuntrende gaver.

Juli;

Fortsatt innlagt som døgnpasient, men øvde meg på permisjoner. Så delvis positivt på livet - begynte å tro på at "frisk" kunne bli en realitet. Dekorerte rommet mitt på sykehuset med biologi. Tok tatovering. Sommerferie på to uker fra avdelingen. Reiste til Tyrkia med gode venner. Blomsterhav i bergen etter terroraksjon oslo/utøya.

August;

Kaotisk måned. Jeg nådde normaltvekt og følte meg veldig ukomfortabel med meg selv og min kropp. Jeg fylte 18 år og skrev meg ut fra avdelingen fordi jeg var innstilt på at jeg nå skulle leve livet utenfor avdelingens fire vegger. Et par uker med positive hendelser, så gikk jeg på en kjempesmell.

September;

Oppturen i september var en tur til Roma med familien.
Resten av september ligger ganske svakt i minnet. Jeg klarer likevel å memorere delvis restriktiv spising, angst, isolasjon, følelsesmessig kaos, blod og oppkast. De bulimiske tendensene eskalerte. Lite sosiale sammenkomster, men likevel mer enn tidligere.

 

Oktober;

Første del av oktober startet bra, da jeg reiste på klassetur til Praha. En herlig tur med gode venner som jeg sent vil glemme. Her legges det strengt tatt bare ut bilder som egner seg for en offentlig blogg. Resten kan dere bruke fantasien deres til å finne ut av.

Andre del av oktober ble svært depressiv, stort sett fylt med angst, selvhat, selvskading og isolasjon. Én glede; dyrene mine. 

I tillegg lagde jeg meg et prosjekt kalt; prosjekt "selvhjelp" (direkte link til innlegg). Sistnevnte hjalp meg utrolig nok svært mye i løpet av denne vanskelige perioden.

November:

En kaotisk blanding av gleder, oppturer, personlig uttrykksterapi, nedturer, alvorlig depresjon, ekstreme bulimiske tendenser, økende selvskading, sykehusopphold på avdelingen

 

Desember;
En måned fylt med unikt vennskap, latter og minnerike opplevelser - deriblant en uforglemmelig julehøytid.